arbeider / works:

DEN LANGSOMME VEIEN GJENNOM SKOGEN OG HJEM::
(2017 -     )

HERBARIUM TINCTORUM (2017 -     )

HORIZONS
Owens og Stabell
(2016)

GRENSELAND :: BORDERLAND
(2013 -  2016)

IMMER WIEDER WEITER SPINNEN
(2013 - 2016)

FILLEVEV :: RUGTAPESTRY
(2011 - 2016)

TRANSPARENT VEV ::
TRANSPARENT WORKS

(2004 - 2013)

BILLEDVEV:.TAPESTRY
(1993 - 2003)

UTSMYKKING::COMMISSIONS
(2000 -      )

 

TEKSTER::TEXTS

CV-norsk :: CV-english

P
resseomtale ::Press

kontakt :: contact

 

home :: NYHETER :: NEWS

ARKIV :: ARCHIVE

 

 

©  Anne Stabell /  BONO

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


O
m den langsomme kunsten å fange tiden med garn....

De enkle, innholdsmettede øyeblikkene mellom fortid og fremtid. - som plutselig og uventet er mer virkelige, mer viktige, mer verdifulle fordi de er så intenst nå.

Tilstander uten minner, uten forventninger, men med fornemmelsen av en ukjent dimensjon, løsrevet fra vårt lineære tidsbegrep.

Noen sekunder, et par timer, - det varierer. Jeg trår varligere, - er lydhør for øyeblikkets innhold, forsøker å fange øyeblikkets energi. Lagrer den i kroppen som en sanseerfaring, - tegner, - noterer. Lar det modne.

  Senere, når jeg tegner og maler utkastet til teppet i full størrelse, bringes andre ting inn i prosessen;  - funderinger,  - undringer; - tro, håp og kjærlighet er med på å gi liv til det ennå ufødte teppet. Jeg begynner gjerne ganske naturalistisk, for så å lete meg frem til de linjene og garnfargene som er essensen av det jeg har på hjertet.

Garnet spinner jeg selv for å få frem de spesielle fargevirkningene. At teppenes overflate får et eget liv gjennom det håndspunnede garnet, er en ekstra gevinst. Palletten består av ull i klare primær- og sekundærfarger, hvor det  nesten ikke finnes begrensninger for hvilke  nyanser jeg kan blande meg frem til. Jeg lager fargeflater med bevegelse,  med overganger like umerkelige som bevegelsen i tiden; - en merker ikke forandring fra minutt til minutt, kan ikke stadfeste akkurat når lyset skifter. Slik bruker jeg farger, - forsøker å lage umerkelige overgangen fra èn farge til en annen.

Dette er den mest energitappende del av prosessen.

Det krever all min konsentrasjon å holde dialogen mellom motivet og meg levende, slik at linjer og farger blir som de er ment å skulle være.

  Etterpå kommer alle timene ved rokken og i veven. Jeg elsker å veve. Gjenta de samme bevegelsene time etter time, dag etter dag, år etter år. Kjenne renning og innslagsgarn mot fingertuppene, se bildet vokse frem. Når jeg vever faller jeg på plass i meg selv.

Langsomheten i teknikken betar meg. Jeg liker at ting tar tid. Langsomheten og de ide-utløsende, innholdsmettede øyeblikkene er på en måte i nær slekt. Som om øyeblikkets iboende kraft kan måles ut i meter på meter med garn. Jeg trekker tråden gjennom et øyeblikkshull, og vever speilbildet av det som finnes på baksiden av tiden.

Inn i renningen legges også usynlige tråder av små og store hendelser i hverdagen, bøkene jeg leser og lytter til. Alt jeg tenker på. Alt er med.

 Med store arbeider er det uutholdelig spennende å rulle det ferdige teppet ut av veven. Det kan ha gått måneder siden jeg begynte å veve, - som oftest sidelengs i forhold til hvordan teppet skal henge på veggen.

Er det velskapt og lytefritt…. er det kraftfullt nok til å leve sitt eget liv… 

Jeg håper det har i seg stemningen fra rommet bak tiden, som i sin enkelhet rommer en hel verden.