Taktile landskaper   
av kunsthistoriker Line Ruud Ørslien
Skrevet til utstillingen GRENSELAND i Skiens Kunstforening 2015.

Anne Stabell arbeider konsekvent med tekstil. Hun har tidligere skapt både store vevarbeider og tredimensjonale nett ut i rommet. De nye arbeidene viser en ny retning med solide referanser til kunsthistorien, samtidig som trofastheten til håndverket og tradisjonen er på plass.

Den abstrakte ekspresjonismen oppsto i USA på 1950-tallet. Retningen, dominert av kunstnere som Jackson Pollock og Mark Rothko, oppsto som en motvekt mot konsumsamfunnet. Det håndlagde sto i kontrast til det masseproduserte. I flere av sine nye arbeider refererer Anne Stabell til Rothko. Arbeidene hans er kjennetegnet av rektangulære band eller blokker av farger, gjerne utvisket i kantene og flytende. Lignende strukturer finner vi igjen hos Stabell.

Samtidig som Stabell siterer Rothkos malerier er det et viktig skille mellom de to kunstnernes arbeider gjennom bruken av tekstil. I maleriet finnes to lag, bestående av lerretet og malingen. Hos Stabell går de to lagene i hverandre. Tekstilen er gjennomtrukket av farge, og det er ikke noe skille mellom bakgrunn og forgrunn i selve materialene. Likevel er det en dybde der skapt av fargesammenstillingene. Kunstneren har en intuitiv kunnskap om hva som fungerer og hva som skjer når blikket vårt møter fargene. For betrakteren vil en farge alltid bli blandet med og påvirket av fargen ved siden av. Øynene våre blir lurt, og blikket trekkes innover i verket. Enkelte verk kan minne om optiske illusjoner skapt av Victor Vasarely.

Arbeidsprosessen bak disse arbeidene står i et spenn mellom det intuitive og det planlagte. Det er snakk om en kunnen som sitter i hendene og kroppen. Stabell er en god kolorist, og gjennom nysgjerrighet på det som skjer med stoffet, pigmentene og vannet underveis oppstår det vakkert fargespill. Stabell leker, på samme måte som Cindy Sherman, som ikke ville laget kunst hvis hun visste på forhånd hvordan verket ble. Underveis i prosessen snur, fletter, beregner og regner hun. Ut fra denne grundige utregningen og planleggingen oppstår strukturene i arbeidet. Rutene, linjene og rektanglene går igjen, og formen er stram og bunden. Det ligger solid håndverk bak.

Tekstil var opprinnelig sterkt assosiert med kvinnelig håndarbeid, med det hjemlige og nære. I billedkunstfeltet var de feministiske kunstnerne i USA blant de første til å bruke tekstil som materiale. Disse kjempet både for kvinnelige kunstneres posisjon i feltet og for muligheten til å fortelle personlige og relevante historier gjennom kunst. Flere av kunstnerne var i opposisjon til den abstrakte ekspresjonismens filosofi om kunsten som noe rent og opphøyd.  I dag har tekstil som materiale for lengst fått sin anerkjennelse i billedkunstfeltet, og brukes allsidig. Det er spennende hvordan Anne Stabell gjennom koblingen av tekstil og abstrakt ekspresjonisme fører sammen et materiale og en retning som en gang sto i sterk kontrast til hverandre.

Anne Stabell har tidligere arbeidet mye med vev. Selv om referansene til billedkunstens abstrakte ekspresjonister er tydelig i noen av arbeidene, er heller ikke vevtradisjonen langt unna, verken i arbeidsmetode eller i visuelt uttrykk. Selv om det her er revne stoffer som føyes sammen, og ikke tråder i en renning, er metoden sterkt beslektet. Rutemønsteret gir dessuten sterke assosiasjoner til mønsteret i vevde tepper og åklær.

Også innenfor billedkunstfeltet har mange vært opptatt av ruter eller rutenett. Kunstkritikeren Rosalind Krauss har skrevet om hvordan rutenettet er bivalent. Rutenettet brer seg i alle retninger i det uendelige, og tvinger oss til å erkjenne at det finnes en verden utenfor rammen. Samtidig kan rutenettet være en re-presentasjon av det som skiller kunstverket fra verden.[1] Det handler kun om det som foregår innenfor rammen, noe selvrefererende. Krauss mener at rutenettet med dette understreker den moderne kunstens vilje til stillhet. Det er et fravær av litteratur, narrativitet og diskurs innenfor særlig deler av den abstrakte ekspresjonismen.[2] Verkene til Anne Stabell bærer i seg denne dualiteten som Krauss kobler til rutenettet.

De abstrakte ekspresjonistene ville oversette sine private følelser til lerretet uten å gi arbeidene et figurativt innhold. De lette etter et egnet, visuelt språk. Det ligger noe metafysisk i arbeider innenfor denne tradisjonen. Tanken forflyttes, og det finnes en kime til noe overskridende der, noe som fører oss ut av arbeidene og inn i noe annet. Billedkunstneren Agnes Martin mente at det å se på kunst var som å gå inn i et synsfelt på samme måte som man gjør når man krysser den tomme stranden for å se på havet.[3] Kunsten fører oss videre ut av verket. 

Mens noen av arbeidene på utstillingen er mørke og tilnærmet monokrome, er lyset og horisonten til stede i andre. Horisonten er et synsbedrag, noe vi ser men som egentlig ikke er der. Et grenseland mellom det opplevde og det virkelige. Lysstripen trenger gjennom til oss, eller leder blikket ut. Det viktige i arbeidene er opplevelsen, det som skjer i oss. Med disse arbeidene etablerer Anne Stabell meditative steder.

Om den langsomme kunsten å fange tiden med garn....                         (ENGLISH)

De enkle, innholdsmettede øyeblikkene mellom fortid og fremtid. - som plutselig og uventet er mer virkelige, mer viktige, mer verdifulle fordi de er så intenst nå.

Tilstander uten minner, uten forventninger, men med fornemmelsen av en ukjent dimensjon, løsrevet fra vårt lineære tidsbegrep.

Noen sekunder, et par timer, - det varierer. Jeg trår varligere, - er lydhør for øyeblikkets innhold, forsøker å fange øyeblikkets energi. Lagrer den i kroppen som en sanseerfaring, - tegner, - noterer. Lar det modne.

Senere, når jeg tegner og maler utkastet til teppet i full størrelse, bringes andre ting inn i prosessen;  - funderinger,  - undringer; - tro, håp og kjærlighet er med på å gi liv til det ennå ufødte teppet. Jeg begynner gjerne ganske naturalistisk, for så å lete meg frem til de linjene og garnfargene som er essensen av det jeg har på hjertet.

Garnet spinner jeg selv for å få frem de spesielle fargevirkningene. At teppenes overflate får et eget liv gjennom det håndspunnede garnet, er en ekstra gevinst. Palletten består av ull i klare primær- og sekundærfarger, hvor det  nesten ikke finnes begrensninger for hvilke  nyanser jeg kan blande meg frem til. Jeg lager fargeflater med bevegelse,  med overganger like umerkelige som bevegelsen i tiden; - en merker ikke forandring fra minutt til minutt, kan ikke stadfeste akkurat når lyset skifter. Slik bruker jeg farger, - forsøker å lage umerkelige overgangen fra èn farge til en annen.

Dette er den mest energitappende del av prosessen.

Det krever all min konsentrasjon å holde dialogen mellom motivet og meg levende, slik at linjer og farger blir som de er ment å skulle være.

Etterpå kommer alle timene ved rokken og i veven. Jeg elsker å veve. Gjenta de samme bevegelsene time etter time, dag etter dag, år etter år. Kjenne renning og innslagsgarn mot fingertuppene, se bildet vokse frem. Når jeg vever faller jeg på plass i meg selv.

Langsomheten i teknikken betar meg. Jeg liker at ting tar tid. Langsomheten og de ide-utløsende, innholdsmettede øyeblikkene er på en måte i nær slekt. Som om øyeblikkets iboende kraft kan måles ut i meter på meter med garn. Jeg trekker tråden gjennom et øyeblikkshull, og vever speilbildet av det som finnes på baksiden av tiden.

Inn i renningen legges også usynlige tråder av små og store hendelser i hverdagen, bøkene jeg leser og lytter til. Alt jeg tenker på. Alt er med.

Med store arbeider er det uutholdelig spennende å rulle det ferdige teppet ut av veven. Det kan ha gått måneder siden jeg begynte å veve, - som oftest sidelengs i forhold til hvordan teppet skal henge på veggen.

Er det velskapt og lytefritt…. er det kraftfullt nok til å leve sitt eget liv… 

Jeg håper det har i seg stemningen fra rommet bak tiden, som i sin enkelhet rommer en hel verden.

     (Anne Stabell 2000)