OM Å VEVE                                                                                                                                        (SOMMEREN 2010)                     
 

Veving er en kunstart som foregår i sann tid, slik all natur eksisterer og utvikler seg i sitt eget livsnødvendige, forutbestemte tempo. For meg handler vevingen veldig mye om å beholde og beskytte forholdet til naturlig mennesketid. Som en motvekt til samtidens forventning om at alt vi foretar oss skal gå så fort som mulig.

De siste årene har jeg arbeidet med min egen versjon av transparent billedvev, blant annet inspirert av Frida Hansens ca 100 år gamle portièrer, men også av naturen selv og de skygge- og lysbilder som solen lager gjennom trekroner og liknende.  Gjennom materialvalg, formater og behandling av motiv, har jeg utviklet en form hvor de uvevde partiene som består av åpen renning, ofte er det egentlige motivet.

Utgangspunktet er fotografier, som jeg digitalt klipper og setter sammen, og justerer nivåer og kontrast på.

Den vevde gjengivelsen basert på fotografibearbeidelsene består av LUFTEN og TRÅDEN. Eller ”ingen ting” og ”noe”.

De fleste av disse arbeidene er laget for å henge i rommet slik at man kan gå rundt - forbi - gjennom, og oppleve verket skifte uttrykk alt etter lys og omgivelser. Jeg ønsker at man med kroppen, og ikke bare gjennom syn og intellekt, skal forholde seg til verket og til rommet rundt. Slik jeg selv forholder meg sanselig og fysisk til trær og skog, til årstidene og lyset.

Før transparentene laget jeg mer tradisjonell billedvev. Da utviklet jeg også en egen teknikk, som kunne gjengi det jeg ønsket: hvordan lyset og avstanden former og fargelegger landskapet og himmelen. Jeg farget ull i et begrenset antall farger før karding og spinning, slik at jeg kunne lage garn i et ubegrenset antall nyanser, hvor fargene var optisk blandet. Slik fikk jeg til å veve fargeflater med umerkbare skiftninger, og en nærmest vibrerende fargekvalitet.

I begge periodene har det handlet om natur som bilde på menneskelivet. Landskap og horisonter. Og trær.

Overalt hvor jeg har vært har jeg tatt bilder av trær, og benytter både disse og ferske fotografier til nye arbeider. Trær forteller om livet. Man kan se på dem hva de har vært gjennom, - man kan lese tiden og historien. Og ane, men ikke vite hva de har opplevd av naturgitte og menneskeskapte hendelser.

Jeg har nettopp vevd ferdig et portrett av en eik. Veholteika, i nærheten av der jeg bor, har stått på det samme stedet i ca 700 år, og er omtalt i Snorres kongesagaer som et frodig ungtre. Nå er stammen dens over ni meter i omkrets, og kronen et virvar av gamle krokete og unge friske grener.

Ferdig skal dette verket bli som en slags portal, hvor stammen av åpne renningstråder blir døren som jeg tenker fører inn i tiden mellom den gang eika var et ungt tre, og den tiden vi lever i nå. Og til fremtiden. Alt som har skjedd som ingen mennesker lenger husker finnes i de eldste grenene på et slikt tre, og samtidig setter det nye bladskudd ut hver vår. Og kommer til å fortsette med det i uant fremtid. Mange grener og deler av stammen er døde og borte, men hele tiden vokser det ut nye kvister. Fantastisk!

Mine planer fremover er å lage flere vevde portretter av trær. Og kanskje også nye landskap.

Jeg har de siste månedene oppholt meg i Sønderjylland, og har fått dette flate landskapet med den store himmelen under huden. Det inspirerer til nye utrykk og nye måter å bruke materialer og veveteknikk på.

Om den langsomme kunsten å fange tiden med garn....                         (ENGLISH)

De enkle, innholdsmettede øyeblikkene mellom fortid og fremtid. - som plutselig og uventet er mer virkelige, mer viktige, mer verdifulle fordi de er så intenst nå.

Tilstander uten minner, uten forventninger, men med fornemmelsen av en ukjent dimensjon, løsrevet fra vårt lineære tidsbegrep.

Noen sekunder, et par timer, - det varierer. Jeg trår varligere, - er lydhør for øyeblikkets innhold, forsøker å fange øyeblikkets energi. Lagrer den i kroppen som en sanseerfaring, - tegner, - noterer. Lar det modne.

  Senere, når jeg tegner og maler utkastet til teppet i full størrelse, bringes andre ting inn i prosessen;  - funderinger,  - undringer; - tro, håp og kjærlighet er med på å gi liv til det ennå ufødte teppet. Jeg begynner gjerne ganske naturalistisk, for så å lete meg frem til de linjene og garnfargene som er essensen av det jeg har på hjertet.

Garnet spinner jeg selv for å få frem de spesielle fargevirkningene. At teppenes overflate får et eget liv gjennom det håndspunnede garnet, er en ekstra gevinst. Palletten består av ull i klare primær- og sekundærfarger, hvor det  nesten ikke finnes begrensninger for hvilke  nyanser jeg kan blande meg frem til. Jeg lager fargeflater med bevegelse,  med overganger like umerkelige som bevegelsen i tiden; - en merker ikke forandring fra minutt til minutt, kan ikke stadfeste akkurat når lyset skifter. Slik bruker jeg farger, - forsøker å lage umerkelige overgangen fra èn farge til en annen.

Dette er den mest energitappende del av prosessen.

Det krever all min konsentrasjon å holde dialogen mellom motivet og meg levende, slik at linjer og farger blir som de er ment å skulle være.

  Etterpå kommer alle timene ved rokken og i veven. Jeg elsker å veve. Gjenta de samme bevegelsene time etter time, dag etter dag, år etter år. Kjenne renning og innslagsgarn mot fingertuppene, se bildet vokse frem. Når jeg vever faller jeg på plass i meg selv.

Langsomheten i teknikken betar meg. Jeg liker at ting tar tid. Langsomheten og de ide-utløsende, innholdsmettede øyeblikkene er på en måte i nær slekt. Som om øyeblikkets iboende kraft kan måles ut i meter på meter med garn. Jeg trekker tråden gjennom et øyeblikkshull, og vever speilbildet av det som finnes på baksiden av tiden.

Inn i renningen legges også usynlige tråder av små og store hendelser i hverdagen, bøkene jeg leser og lytter til. Alt jeg tenker på. Alt er med.

 Med store arbeider er det uutholdelig spennende å rulle det ferdige teppet ut av veven. Det kan ha gått måneder siden jeg begynte å veve, - som oftest sidelengs i forhold til hvordan teppet skal henge på veggen.

Er det velskapt og lytefritt…. er det kraftfullt nok til å leve sitt eget liv… 

Jeg håper det har i seg stemningen fra rommet bak tiden, som i sin enkelhet rommer en hel verden.

     (Anne Stabell 2000)